• Hjem
• |
• Vedtekter
• |
• Styret
• |
• Historikk
• |
• Bli medlem!
• |
• Medlemstilbud

DNVs Pensjonistforening

Medlemsmøte 2025-10-08

Tekst:	Magne Røe
Foto:	Marianne Løvland

Vi kan daglig lese om klimaendringer i Arktis, om stormakters interesser, miljøutfordringer – det blir en lang liste. Den 17. august i år var det 100 års jubileum for loven som gjorde Svalbard til en del av kongeriket Norge, og den 26 august la regjeringen frem Nordkalottstrategien i Kirkenes. Fra Kirkenes er det bare rundt 10 mil til det største atomarsenalet i verden - Murmanskområdet. I tillegg har NATO lagt sitt nye Combined Operations Centre til Bodø, med investeringer på minst 50 milliarder norske kroner og rundt 1 700 nye arbeidsplasser. Nordområdene er viktige for Norge og mange andre nasjoner.

Møtets tema er høyaktuelt og det var stor interesse blant medlemmene. På Høvik var det 94 tilhørere, og i Stavanger, Bergen og Trondheim var et 20-tall medlemmer med via strømming. Serafima Andreeva, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt, ga oss et globalt perspektiv.

Når vi ser på nordområdene der det brenner mest nå, er det ofte der hvor NATO og Russland møtes: Barents og Beringstredet. I Beringstredet er det bare 85 km mellom Russland og USA (Alaska). For å ivareta Nordkalotten og interessene til landene som har grenser her ble det etablert det som utgjør samarbeidsforumet Arktisk Råd i 1996 med åtte medlemsstater. Her ble det slutt på deltakelse på ministernivå fra Russland etter invasjonen av Ukraina i 2023. Det er tre nivåer i Arktisk Råd; Ministernivå, Embetsnivå og Arbeidsgrupper der det meste av arbeidet foregår nå – også med russisk deltakelse. Lederskapet går på omgang i Arktisk Råd for fem år av gangen og Danmark tok over i år. Foruten Norge og Danmark består rådet av Canada, Finland, Island, Russland, Sverige og USA – der nå Sverige og Finland også har blitt med i NATO.

For oss i Norge er Svalbard spesielt av interesse. Hva gjør egentlig Russland for tiden på Svalbard? Landet ønsker å beholde en tilstedeværelse og det som har endret seg mest er retorikken fra Russland som er blitt betydelig skarpere. Russland ønsker å så splid og usikkerhet i Europa og i det transatlantiske samarbeidet med USA. Men bortsett fra det skjer det lite på bakken på Svalbard fra russisk side, og det mangler økonomisk vilje til investeringer. Russland er også tjent med Svalbardtraktaten og stabile forhold, bl.a. for å oppfylle sin mangeårige drøm om å etablere Nordøstpassasjen som en permanent sjørute. Denne er også av interesse for Kina av åpenbare grunner. Det er ca. 20 921 kilometer fra Rotterdam til Yokohama via Suez, men «bare» 13 947 via Nordøstpassasjen fra Rotterdam til Yokohama.

Vi ser en økende interesse fra land som ikke er medlemmer i Arktisk Råd og med økende interesse fra Kina, India og noen av de andre landene i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Kina ønsker å bidra med investeringer, forskning og sikkerhet. Utad har Kina og Russland et bra forhold, men dette forholdet er ikke ubegrenset, siden Kina har egne interesser i sine relasjoner med hensyn til handel og egen posisjon i det globale bildet.

USA og president Trump har skapt mye uro gjennom interessen for å overta Grønland. USA har flyttet Grønland fra European Command til US Northern Command, og dermed integrert øya i sitt «hjemmeforsvar».

Pituffik-basen (Thule basen) fremheves som avgjørende for missilvarsling og romovervåkning. Samtidig har hendelser som avskjedigelsen av basekommandanten etter politisk uenighet vist hvordan lojalitet mot presidentens linje blir stadig viktigere.

Militær annektering er lite sannsynlig. Den egentlige drivkraften bak Trumps Grønlandspolitikk er ikke geostrategisk nødvendighet, men innenrikspolitikk. Å vise styrke til MAGA-velgerne, presse Europa til å «være takknemlig» for amerikansk beskyttelse, og avlede oppmerksomhet fra innenrikspolitiske problemer. Dette skaper splittelser i det transatlantiske samarbeidet – noe Russland tjener på.

USA tilbyr potensielle investeringer og sikkerhetsgarantier, men risikoen er høy: mer amerikansk press, mulig undergraving av lokal autonomi og polarisering innad i Grønland og Danmark.

Grønlands strategi ser ut til å være å kapitalisere på oppmerksomheten for å få mer innflytelse og ressurser, uten å gi opp kontrollen over egen fremtid.

Oppsummert gjelder «High North, Low Tension» fortsatt. Men vi ser at institusjonene er under press, mens klimaendringer ikke er en betydelig driver for beslutningstaking. Økt global interesse for Arktis påvirket sikkerhetsbildet.

Serafima Andreeva, er forsker ved Fridtjof Nansens Institutt. Hun forsker på geopolitikk i Arktis og nordområdene, med fordypning i samspillet mellom vitenskap og politikk og Arktisk Råd. Hun forsker også på Russland i nordområdene, den nordlige sjørute, og russisk klimapolitikk.

Se presentasjonen her >>